Sure Al-Qiyaama — The Resurrection
Sure Al-Qiyaama (The Resurrection) — 75/114 · 40 vers. Les og lytt med arabisk tekst og norsk oversettelse.
لَآ أُقۡسِمُ بِيَوۡمِ ٱلۡقِيَٰمَةِ
Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag
Ayah 1وَلَآ أُقۡسِمُ بِٱلنَّفۡسِ ٱللَّوَّامَةِ
og enhver sjel som irettesetter seg selv
Ayah 2أَيَحۡسَبُ ٱلۡإِنسَٰنُ أَلَّن نَّجۡمَعَ عِظَامَهُۥ
Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler
Ayah 3بَلَىٰ قَٰدِرِينَ عَلَىٰٓ أَن نُّسَوِّيَ بَنَانَهُۥ
Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper
Ayah 4بَلۡ يُرِيدُ ٱلۡإِنسَٰنُ لِيَفۡجُرَ أَمَامَهُۥ
Mennesket vil fortsette et syndefullt liv
Ayah 5يَسۡـَٔلُ أَيَّانَ يَوۡمُ ٱلۡقِيَٰمَةِ
og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»
Ayah 6فَإِذَا بَرِقَ ٱلۡبَصَرُ
Når synet blendes
Ayah 7وَخَسَفَ ٱلۡقَمَرُ
og månen formørkes
Ayah 8وَجُمِعَ ٱلشَّمۡسُ وَٱلۡقَمَرُ
når sol og måne blir ett
Ayah 9يَقُولُ ٱلۡإِنسَٰنُ يَوۡمَئِذٍ أَيۡنَ ٱلۡمَفَرُّ
– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»
Ayah 10كَلَّا لَا وَزَرَ
Nei! Det finnes intet fristed
Ayah 11إِلَىٰ رَبِّكَ يَوۡمَئِذٍ ٱلۡمُسۡتَقَرُّ
På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren
Ayah 12يُنَبَّؤُاْ ٱلۡإِنسَٰنُ يَوۡمَئِذِۭ بِمَا قَدَّمَ وَأَخَّرَ
På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt
Ayah 13بَلِ ٱلۡإِنسَٰنُ عَلَىٰ نَفۡسِهِۦ بَصِيرَةࣱ
Mennesket blir avklaring mot seg selv
Ayah 14وَلَوۡ أَلۡقَىٰ مَعَاذِيرَهُۥ
selv om han bringer sine unnskyldninger
Ayah 15لَا تُحَرِّكۡ بِهِۦ لِسَانَكَ لِتَعۡجَلَ بِهِۦٓ
La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen
Ayah 16إِنَّ عَلَيۡنَا جَمۡعَهُۥ وَقُرۡءَانَهُۥ
Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring
Ayah 17فَإِذَا قَرَأۡنَٰهُ فَٱتَّبِعۡ قُرۡءَانَهُۥ
Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon
Ayah 18ثُمَّ إِنَّ عَلَيۡنَا بَيَانَهُۥ
Derpå er det Vår oppgave å utlegge den
Ayah 19كَلَّا بَلۡ تُحِبُّونَ ٱلۡعَاجِلَةَ
Nei, dere elsker det som iler hen
Ayah 20وَتَذَرُونَ ٱلۡأٓخِرَةَ
og lar det hinsidige ligge
Ayah 21وُجُوهࣱ يَوۡمَئِذࣲ نَّاضِرَةٌ
På den dag finnes strålende ansikter
Ayah 22إِلَىٰ رَبِّهَا نَاظِرَةࣱ
som ser på Herren
Ayah 23وَوُجُوهࣱ يَوۡمَئِذِۭ بَاسِرَةࣱ
og på den dag finnes ansikter som er formørkede
Ayah 24تَظُنُّ أَن يُفۡعَلَ بِهَا فَاقِرَةࣱ
så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem
Ayah 25كَلَّآ إِذَا بَلَغَتِ ٱلتَّرَاقِيَ
Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier
Ayah 26وَقِيلَ مَنۡۜ رَاقࣲ
«Hvem kan gjøre en besvergelse?»
Ayah 27وَظَنَّ أَنَّهُ ٱلۡفِرَاقُ
Og den døende forstår at det er avskjeden
Ayah 28وَٱلۡتَفَّتِ ٱلسَّاقُ بِٱلسَّاقِ
og snor bena om hverandre
Ayah 29إِلَىٰ رَبِّكَ يَوۡمَئِذٍ ٱلۡمَسَاقُ
Denne dag går turen til Herren
Ayah 30فَلَا صَدَّقَ وَلَا صَلَّىٰ
Ikke trodde han, og ikke bad han
Ayah 31وَلَٰكِن كَذَّبَ وَتَوَلَّىٰ
men han fornektet og snudde seg bort
Ayah 32ثُمَّ ذَهَبَ إِلَىٰٓ أَهۡلِهِۦ يَتَمَطَّىٰٓ
og gikk så hjem til sine med stolte steg
Ayah 33أَوۡلَىٰ لَكَ فَأَوۡلَىٰ
Ve deg, ve
Ayah 34ثُمَّ أَوۡلَىٰ لَكَ فَأَوۡلَىٰٓ
Ja, ve deg, ve
Ayah 35أَيَحۡسَبُ ٱلۡإِنسَٰنُ أَن يُتۡرَكَ سُدًى
Tror mennesket at det overlates til seg selv
Ayah 36أَلَمۡ يَكُ نُطۡفَةࣰ مِّن مَّنِيࣲّ يُمۡنَىٰ
Var det ikke en dråpe utstøtt sæd
Ayah 37ثُمَّ كَانَ عَلَقَةࣰ فَخَلَقَ فَسَوَّىٰ
Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet
Ayah 38فَجَعَلَ مِنۡهُ ٱلزَّوۡجَيۡنِ ٱلذَّكَرَ وَٱلۡأُنثَىٰٓ
og laget det til to sorter, mann og kvinne
Ayah 39أَلَيۡسَ ذَٰلِكَ بِقَٰدِرٍ عَلَىٰٓ أَن يُحۡـِۧيَ ٱلۡمَوۡتَىٰ
Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv
Ayah 40