Sure Abasa — He frowned

Sure Abasa (He frowned) — 80/114 · 42 vers. Les og lytt med arabisk tekst og norsk oversettelse.

عَبَسَ وَتَوَلَّىٰٓ

Han rynket pannen og vendte seg bort

Ayah 1

أَن جَآءَهُ ٱلۡأَعۡمَىٰ

fordi den blinde kom til ham

Ayah 2

وَمَا يُدۡرِيكَ لَعَلَّهُۥ يَزَّكَّىٰٓ

Men hva vet du, kanskje vil han rense seg

Ayah 3

أَوۡ يَذَّكَّرُ فَتَنفَعَهُ ٱلذِّكۡرَىٰٓ

eller komme til ettertanke, så formaningen kan være til gagn for ham

Ayah 4

أَمَّا مَنِ ٱسۡتَغۡنَىٰ

Men den som er seg selv nok

Ayah 5

فَأَنتَ لَهُۥ تَصَدَّىٰ

ham tar du vel imot

Ayah 6

وَمَا عَلَيۡكَ أَلَّا يَزَّكَّىٰ

skjønt det er ikke ditt ansvar om han ikke renser seg

Ayah 7

وَأَمَّا مَن جَآءَكَ يَسۡعَىٰ

Men den som kommer til deg full av iver

Ayah 8

وَهُوَ يَخۡشَىٰ

og frykt

Ayah 9

فَأَنتَ عَنۡهُ تَلَهَّىٰ

ham overser du

Ayah 10

كَلَّآ إِنَّهَا تَذۡكِرَةࣱ‏

Nei sannelig, dette er en påminnelse

Ayah 11

فَمَن شَآءَ ذَكَرَهُۥ

og den som vil, legger seg den på minne

Ayah 12

فِي صُحُفࣲ مُّكَرَّمَةࣲ‏

på ærverdige blad

Ayah 13

مَّرۡفُوعَةࣲ مُّطَهَّرَةِۭ

opphøyde og rene

Ayah 14

بِأَيۡدِي سَفَرَةࣲ‏

ved skriveres hender

Ayah 15

كِرَامِۭ بَرَرَةࣲ‏

edle og fromme

Ayah 16

قُتِلَ ٱلۡإِنسَٰنُ مَآ أَكۡفَرَهُۥ

Død over mennesket! Hvor utakknemlig han er

Ayah 17

مِنۡ أَيِّ شَيۡءٍ خَلَقَهُۥ

Av hva har Han vel skapt ham

Ayah 18

مِن نُّطۡفَةٍ خَلَقَهُۥ فَقَدَّرَهُۥ

Av en sæddråpe har Han skapt ham, og så fastsatt rammen for ham

Ayah 19

ثُمَّ ٱلسَّبِيلَ يَسَّرَهُۥ

Derpå har Han lagt til rette hans vei

Ayah 20

ثُمَّ أَمَاتَهُۥ فَأَقۡبَرَهُۥ

Så lar Han ham dø og bringer ham i graven

Ayah 21

ثُمَّ إِذَا شَآءَ أَنشَرَهُۥ

Derpå, når Han vil, gjenoppvekker Han ham

Ayah 22

كَلَّا لَمَّا يَقۡضِ مَآ أَمَرَهُۥ

Nei, sannelig, han har ikke utført det Han påla ham

Ayah 23

فَلۡيَنظُرِ ٱلۡإِنسَٰنُ إِلَىٰ طَعَامِهِۦٓ

Så la da mennesket betrakte sin føde

Ayah 24

أَنَّا صَبَبۡنَا ٱلۡمَآءَ صَبࣰّ ا

Vi har latt vannet strømme rikelig

Ayah 25

ثُمَّ شَقَقۡنَا ٱلۡأَرۡضَ شَقࣰّ ا

og så laget Vi små sprekker i jorden

Ayah 26

فَأَنۢبَتۡنَا فِيهَا حَبࣰّ ا

Og i dem har Vi latt korn vokse

Ayah 27

وَعِنَبࣰ ا وَقَضۡبࣰ ا

og vinstokker og grønnsaker

Ayah 28

وَزَيۡتُونࣰ ا وَنَخۡلࣰ ا

oliven og palmer

Ayah 29

وَحَدَآئِقَ غُلۡبࣰ ا

og trefylte haver

Ayah 30

وَفَٰكِهَةࣰ وَأَبࣰّ ا

og frukt, og fôr

Ayah 31

مَّتَٰعࣰ ا لَّكُمۡ وَلِأَنۡعَٰمِكُمۡ

til glede for dere og deres fe

Ayah 32

فَإِذَا جَآءَتِ ٱلصَّآخَّةُ

Men når drønnet kommer

Ayah 33

يَوۡمَ يَفِرُّ ٱلۡمَرۡءُ مِنۡ أَخِيهِ

På denne dag flyr mannen bort fra sin bror

Ayah 34

وَأُمِّهِۦ وَأَبِيهِ

sin mor og sin far

Ayah 35

وَصَٰحِبَتِهِۦ وَبَنِيهِ

sin hustru og sine barn

Ayah 36

لِكُلِّ ٱمۡرِيࣲٕ مِّنۡهُمۡ يَوۡمَئِذࣲ شَأۡنࣱ يُغۡنِيهِ

På denne dag har enhver en sak som opptar ham fullt

Ayah 37

وُجُوهࣱ يَوۡمَئِذࣲ مُّسۡفِرَةࣱ‏

På denne dag vil det være ansikter som stråler

Ayah 38

ضَاحِكَةࣱ مُّسۡتَبۡشِرَةࣱ‏

og ler og er fulle av fryd

Ayah 39

وَوُجُوهࣱ يَوۡمَئِذٍ عَلَيۡهَا غَبَرَةࣱ‏

På denne dag vil det være ansikter fylt av støv

Ayah 40

تَرۡهَقُهَا قَتَرَةٌ

og dekket av mørke

Ayah 41

أُوْلَٰٓئِكَ هُمُ ٱلۡكَفَرَةُ ٱلۡفَجَرَةُ

Disse er de vantro, de syndefulle

Ayah 42